Alene i soloppgangen!

Vel og merke ikke helt alene, med tanke på de tusen andre båtene og menneske rundt. Men det var meg, båtføreren og en fantastisk soloppgang.

Det var en slik morgen som jeg gjerne skulle hat flere av, og som helst skulle vart evig. Selv om adrenalinet hadde nådd store høyder for å komme dit jeg var.
Klokken 04:10 ringte vekkerklokken min, Jan Christian og jeg skulle ut å fotografere Elva og livet rundt i soloppgang. Dessverre hadde ikke JC sovet noe og valgte å bli igjen. Andreas sitt hode blir noe stresset, men som alle de andre må også han bli ferdig med sin oppgave. Derfor hoppet jeg i det og landet på en Rikshaw som førte meg til Old-Dhaka. Der klarte jeg ved hjelp av min fabelaktige kunstnerevne

Tegnet en fin liten båt jeg :D Teksten på siden er forresten adressen til båtføreren. Han ville ha en kopi av bildene mine (tok i overkant av 1000 bilder :) kopi sa du?







Vel ute i båten var det bare å skyte i vei. Sola var enda ikke oppe, men ca halv syv, titter ildkulen opp. Rødglødende bak noen hus. HELT FANTASTISK! Jeg ble paralysert i noen sekunder, før jeg fikk satt søkeren opp mot øye og trykket. Om ikke som en gal, så kan jeg godt forstå hvis noen hadde brukt villmann for å beskrive min intensitet.

<Det må legges til at bildene dessverre taper mye kvalitet fordi det skal ut på nettet. Presser bildene ned i veldig små størrelser for å få de ut. så dere må ta fargene med en klype salt. De er MYE bedre enn dette!


Etter 3.5 timer i båt var dagens arbeid over for min del. Men opplevelsene er det aldri stopp for. På land blir jeg møtt av fire gutter på 13-14 år, de var i topp humør og smilte som bare det. Vanskelig var det ikke å se at de hadde fått i seg noen urter de ikke brude. Like bak dem sto ei jente på samme alder, hun var ikke like smilende, men like borte, tatt øynene i betraktning. Jeg var på randen til å spy, men toppen var ikke nådd. Da jeg passerte var guttene på plass med en gang, de lurte på "What country?" jeg svarer som alltid "Norway", mens jeg smiler. Jenta får øye på meg og kommer mot meg. Jeg tenker raskt at hun som alle andre sikkert ønsker penger. Men jeg tror ikke det skal mange hjerneceller til for å forstå hva hun egentlig var ute etter.
Jeg rister på hodet og trekker til meg handa hun forsøker å få tak i. Magesekken er urovekkende aktiv og syresmaken brenner i halsen når jeg krysser hjørnet vekk fra barna.

Lykkelig var jeg da jeg kunne sette meg på en Rikshaw med retning Dhanmondi og Hotell/Guest house, Ambrosia.