Alene i soloppgangen!

Vel og merke ikke helt alene, med tanke på de tusen andre båtene og menneske rundt. Men det var meg, båtføreren og en fantastisk soloppgang.

Det var en slik morgen som jeg gjerne skulle hat flere av, og som helst skulle vart evig. Selv om adrenalinet hadde nådd store høyder for å komme dit jeg var.
Klokken 04:10 ringte vekkerklokken min, Jan Christian og jeg skulle ut å fotografere Elva og livet rundt i soloppgang. Dessverre hadde ikke JC sovet noe og valgte å bli igjen. Andreas sitt hode blir noe stresset, men som alle de andre må også han bli ferdig med sin oppgave. Derfor hoppet jeg i det og landet på en Rikshaw som førte meg til Old-Dhaka. Der klarte jeg ved hjelp av min fabelaktige kunstnerevne

Tegnet en fin liten båt jeg :D Teksten på siden er forresten adressen til båtføreren. Han ville ha en kopi av bildene mine (tok i overkant av 1000 bilder :) kopi sa du?







Vel ute i båten var det bare å skyte i vei. Sola var enda ikke oppe, men ca halv syv, titter ildkulen opp. Rødglødende bak noen hus. HELT FANTASTISK! Jeg ble paralysert i noen sekunder, før jeg fikk satt søkeren opp mot øye og trykket. Om ikke som en gal, så kan jeg godt forstå hvis noen hadde brukt villmann for å beskrive min intensitet.

<Det må legges til at bildene dessverre taper mye kvalitet fordi det skal ut på nettet. Presser bildene ned i veldig små størrelser for å få de ut. så dere må ta fargene med en klype salt. De er MYE bedre enn dette!


Etter 3.5 timer i båt var dagens arbeid over for min del. Men opplevelsene er det aldri stopp for. På land blir jeg møtt av fire gutter på 13-14 år, de var i topp humør og smilte som bare det. Vanskelig var det ikke å se at de hadde fått i seg noen urter de ikke brude. Like bak dem sto ei jente på samme alder, hun var ikke like smilende, men like borte, tatt øynene i betraktning. Jeg var på randen til å spy, men toppen var ikke nådd. Da jeg passerte var guttene på plass med en gang, de lurte på "What country?" jeg svarer som alltid "Norway", mens jeg smiler. Jenta får øye på meg og kommer mot meg. Jeg tenker raskt at hun som alle andre sikkert ønsker penger. Men jeg tror ikke det skal mange hjerneceller til for å forstå hva hun egentlig var ute etter.
Jeg rister på hodet og trekker til meg handa hun forsøker å få tak i. Magesekken er urovekkende aktiv og syresmaken brenner i halsen når jeg krysser hjørnet vekk fra barna.

Lykkelig var jeg da jeg kunne sette meg på en Rikshaw med retning Dhanmondi og Hotell/Guest house, Ambrosia.

Encapsulate dreams

"Livet er en gåte, men er det noe svar?
Det er mye man skal tåle, fra vugge til grav
Men, når man ser tilbake kommer alle gamle minner strømmende
Dette er en storry om å leve etter drømmene."
Klovner i Kamp - Fra vugge til grav

Har aldri hatt ønsker eller planer om å være en dyp person, og detter
er ei heller et forsøk på det. Men refrenget til klovner i kamp har et
poeng og jeg syns det passer litt til tiden. Grunnen til at jeg
skriver dette innlegget er egentlig fordi jeg skal se igjennom mine
600 bilder fra dagens "photo-shoot", som har med mine drømmer å gjøre.
Jeg har en drøm om å kunne uttrykke meg gjennom mine bilder, og det
gir meg på en måte litt håp å høre dette refrenget.
En annen ting er alle inntrykkene jeg/vi får her nede, refrenget og
låta tar for seg dette også. Mathilde har de siste dagene dekket en
story om en tekstil-fabrikk, der jobber det mennesker i alle aldre,
noe som setter følelsene i sving på oss alle. Det er en "gåte" at noen
mennesker aksepterer slik behandling av barn, som egentlig burde vært
ute å levd ut sine drømmer. "men er det noe svar?" Jeg kan ikke svare
konkret, men jeg håper at det har med overlevelse å gjøre. At eieren
må ty til slik arb.kraft for å overleve selv, men jeg er redd det ikke
stemmer og at det er for å tyne ut mest mulig av produksjon og resultat.

Som nevnt i tidligere innlegg så har jeg temaet "people of Dhaka",
gruppelederen min har klart å koble meg opp med et "undergrunns-band"
som heter Encapsulate dreams.
Dessverre er disse gutta, fryktelig "normale" og dermed umulig å lage
en story rundt. Så fra i morgen regner jeg med at jeg blir sittende et
sted i "old-Dhaka" å ta bilder av hverdagslivet der. Tror det kan bli
litt bra faktisk.

Siden sist har det skjedd ganske lite, annet enn at vi har spurt oss
enda oftere hvilken funksjon myggen har i økosystemet her på jorda. Vi
har alle forstått at den har en funksjon nemlig å suge oss tom for
blod og etterlate oss kløende og irriterte.
Men hvor finner man ofte mygg og hva gjør de egentlig?
De er ofte å finne i sump-områder og der hvor det er fuktig, de suger
blod! Noen sier de trenger blod for å formere seg. Men dette gjelder
kun hunn-myggen! Så HVORFOR suger da hannen? Og hvorfor må de
etterlate et stoff etter seg som klør sånn?
De kunne liksom ikke bare tatt litt blod og flydd sin vei?

Take care godtfolks
Andreas Truchs

Første uken overstått

Da var den første og antageligvis tøffeste uken overstått. Det har vært full rulle med workshop om dokumentar fotografering. Altså vi har lært hvordan vi skal ta best mulig bilder som passer til historie-fortellende bilder.

Vi har hatt tre dyktige forelesere som har kjørt oss knallhardt. Det er ikke alltid like gøy å høre alt det negative med dine bilder, men av og til er det nettopp det som skal til for å få i gang de små grå.
Det har vært mange lange timer med forelesning og fotografering, så det er deilig å ha en fridag i dag.

Men ikke tro vi kan slappe av! I morgen er det 150% fokus på hovedoppgaven som vi har 9 dager på. Den oppgaven som vi skulle bli forberedt til i løpet av den første uken.
Gruppen jeg er på har valgt temaet "people in Dhaka", noe som vil si at alt er mulig. Dessverre. Jeg gav tidlig uttrykk for at dette var en alt for vid oppgave, men fikk ikke dette igjennom. Så jeg har valgt å tolke oppgaven litt på egnehånd, som igjen fører til visse problemer. Gruppen er ikke særlig lysten på å hjelpe meg. Så jeg må forsøke å henge meg på de andre gruppene. For det er faktisk ca umulig å kommunisere med folk her nede uten tolk.

Så over til noe helt annet. Vi kan jo ikke være så himmla seriøse til en hver tid. Da hadde alt blitt så fryktelig grått og trist.
Man danner en god del tanker og spørsmål når en kommer til nye stede. Og følgen av dette har kanskje noen fått med seg hvis de har sett på klassen egen blogg trykk her.
Hvis ikke så har jeg noen spørsmål til dere som gjerne kan svares på med en kommentar her på siden, eller mail til meg.

Jeg har vært så heldig å få sitte på med to av elevene fra bangla, Komol og Emu (tror det var Emu). De har egen bil og jeg har dermed fått muligheten til å ta en nærmere titt på trafikk "systemet". For hvis dette på noe som helst vis kan tolkes som system, da skjønner ikke jeg hva politiet hjemme klager på oss nordmenn for.
Fartsgrenser finnes ikke, hvilken side av veien du kjører på bestemmer du helt etter eget behov. Tuta er til for å brukes, samme med fjernlys.
Vi klager på køer og for få 4-felts veier? Vi har åpenbart ikke vært i Dhaka. Veiene er brede her nede, men ikke fire felter! Hvor mange biler går det i bredden her tror dere? (da regner jeg uten alle syklene og fotgjengerne)
Så lenge du holder orden på din bil og du regner med de andre gjør det samme, så presser de lett sammen 6-7 nesten 8 biler i bredden.

Hva gjør du hvis du må på do? Har aldri sett det bli praktisert i norge, det har kanskje noe med at politiet i norge tauer deg inn hvis du gjør det. Men her er det bare å la det stå til nesten hvorenn du vil. Noe som fører til litt udelikate lukter i noen områder.

Da tror jeg faktisk jeg har skrevet nok for nesten to uker så dere får se om dere gidder å lese alt. Men det har dere antageligvis gjort hvis dere leser dette.

Fred ut og måtte sola skinne på dere som den gjør på oss. Det er nemlig litt varmt her nede :P

Og igjen, sjekk ut Global Images egen blogg

Trøttere har jeg aldri vært

Første smak på hvordan disse ukene vil bli er overstått. Og jeg sitter
igjen med en noe bitter bismak i munnen.

Alle Bjerkely elevene har blitt delt inn i 9 grupper, altså en elev
sammen med 3-4 Bangla-elever. Vi hadde undervisning fra 9:30 til
klokken 18:00, da ble vi sendt ut på våre første oppdrag: "Dhaka by
night" og "dhaka in the morning".
Det vil si at gruppen jeg er med på og Jan Christians gruppe ble
værende oppe hele døgnet rett og slett. Oppgaven krevde 100 bilder fra
vær oppgave, men ja, de fikk 35 til sammen av meg ....

Mer mennesker tror jeg aldri jeg har sett heller, vi ble dratt inn på
verdens største marked. Der fikk vi streng beskjed om ALDRI å forlate
gruppen, for her var det farlig. Det hjalp jo veldig på min allerede
litt skeptiske følelse av menneskene.
Men mitt inntrykk snudde seg heldighvis etterhvert. Folk kan se litt
strenge og "skumle" ut, men de er egentlig bare super hyggelige og
elsker å bli tatt bilde av:

På plass i Dhaka

Da var klokken 22:30 og alle gjøre seg klar for å legge seg. Jeg ser da mitt snitt til å stjele internett i 5 min for å informere alle som ønsker å vite det, at jeg/vi nå er vel på plass i Dhaka, Bangladesh.

Vi kom med solen i dag tidlig, 25 grader og lett bris, som egentlig bare gjorde ting værre. "stekeovn-effekten" som mange liker å kalle det. Men vel ute av flyplassen, etter mye leting etter bagasje og diverse problemer med "pass-politiet", møtte vi to av lærerne fra skolen vi er her for. Veldig hyggelige karer som ordnet to kassebiler til bagasje og oss. En god time (om ikke mer) og en hel del svetteperler senere sto gjengen på 10 i stua til hotellet.

Alle er veldig blide og hyggelige, men jeg merker meg noen kommentarer som blir ropt etter oss. Vet ikke hva de sier, men tror de fleste kan tenke seg hva de sier når de sykler fort forbi og ler litt stygt. Dhaka er en by som kort kan beskrives som forlatt, men absolutt ikke forlatt.
Byen er blandt de tettest befolkede i verden, men byggningene ser ut som de engang kan ha sett fine ut, men så forlot menneskeheten dem.

Vel, nå må jeg faktisk forlate nettet og overlate min bevisthet til natten.

Vil bare få takke min mor for hennes vidunderspray som skulle holde myggen unna ;) Uten å virke alt for frekk, men hvem lurte deg til å kjøpe den? Myggen ser ikke ut til å bry seg stort om den:P Men det var jo en god tanke bak det, det vet jeg jo :)


Dere som leser får ha en fortsatt fin dag, kveld, morgen. Så skal jeg lukke øynene og håper myggen og varmen kanskje kan gjøre noe av det samme.

Koze-moze-overdoze :)

Dagen før dagen

Bjerkely er et fantastisk åsyn i dag. Frost på alt mulig. Tåke og alt er super kult! Burde kanskje tatt bilde av det, men grunnet tur til Shangala Bangala(desh) så har jeg pakket ned det meste og "gidder" ikke ta utstyret frem.

Merker det er en litt rar følelse å tenke at om 24 timer så er jeg på god vei til et av verdens tettest befolkede land, et av verdens fattigste land. Der skal jeg liksom leve i 3 uker, ta masse bilder håper jeg. 

I dag har vi hatt besøk av en fabelaktig fotograf. Han jobbet lenge som motefotograf og levde godt på det, så fant han plutselig ut at Kirkens nødhjelp var tingen og har nå jobbet mange år som dokumentar-fotograf rundt om i verden, blandt annet i Bangladesh.

Slavejenta Tishrai lever livet sitt i Gourma nord i det afrikanske landet Mali. Lite vet hun at slaveri ble forbudt i Mali for tredve år side.

Håkon O. Lislerud sammen med en arbeider "gjeldsslave" i Dhaka, Bangladesh.

Foto: Håkon O. Lislerud

Lislerud holdt et imponerende foredrag, som virkelig satt seg i hodet på meg. Han fortalte en historie på to timer. Historien var hans egen opplevelse fra de ulike bildene han viste. 

Selv om Lislerud antageligvis ikke kommer til å lese denne bloggen, så må jeg få takk for hans foredrag og alle de gode tipsene. Jeg ser frem til neste seminar han skal ha med oss. Lislerud har herved fått heltestatus hos meg! :)